4. Dagsordenfunksjon
Horisont bør ha en tydelig og synlig profil og gripe inn i og ta del i den allmenne kulturdebatten. Innenfor samtidskunsten pågår det diskurser som er relevante for denne sektoren. Det må være en selvfølge at Horisont har løpende og nær kontakt med organisasjonene på hele kunstfeltet. Også Kunsthøgskolen i Oslo bør være
en samtalepartner.

For å heve kompetansenivået og bidra aktivt til et faglig miljø her i landet, bør Horisont gi sterk prioritet til en seminarserie. Her bør det være åpent for faglig og kulturpolitiske temaer og diskusjoner. Det bør kunne være mulig å få til et samarbeid med for eksempel Office for Contemporary Arts (OCA) sin tilsvarende serie innenfor samtidskunsten. Disse to organisasjonene har det postkoloniale perspektivet til felles.

Her også har Horisont eksisterende tiltak og kompetanse å bygge videre på. Det foreligger planer for en serie med arbeidstittel ”Re-orienting the 21th Century”. Denne reorienteringen gjelder også skiftet i flerkulturell politikk fra integrasjon til tilgang (se ovenfor). Her er det valgt ut internasjonale innledere som vil kunne tilføre det norske miljet, både kunstmiljøene og de politiske miljøene, nye perspektiver. Et slikt forum vil kunne bli en viktig del av en flerkulturell offentlighet i Norge. Det er viktig at denne offentlig-heten vinnes tilbake til miljøene selv og at de her utformer sine egne stemmer.

Det er i dag behov for å etablere et fast forum for formidling og diskusjon, kanskje etter mønster fra Ballade ved MIC-senteret. Når de får det til i musikklivet, bør man også kunne få det til i det internasjonale kultursamarbeidet på det bredere markedet. Her må det være mulig å skape et felles organ for alle de institusjoner og organisasjoner som agerer innenfor feltet.

5. Råd og veiledning
Horisont betjener i dag organisasjonene, artister og arrangører med prosjektutvikling. Det bør også omfatte rådgiving i prosjektstyring, etc. Dette bør både kunne gjøres på individuell basis og i form av kurs eller andre typer fellesarrangementer.

Ettersom Horisonts hovedmål ligger i å aktivere og synliggjøre minoritetene i norsk offentlighet, er rådgivning mot disse miljøene en vesentlig del av virksomheten.

Det bør arrangeres kurs og workshops rettet mot bredden av miljøet. Denne kompetansehevingen kan ta form av at de enkelte organisasjonene formidler sin spesialkompetanse til de andre. For eksempel har Samspill en viss erfaring med å arrangere kurs for minoritetsmusikere i hvordan Tono fungerer, og hvilke rettigheter og plikter de har i forhold til copyright og andre typer inntekter. Horisont har et relativt omfattende nettverk inn mot beslutningstakere og bredden av kulturinterresserte personer innenfor minoritetsmiljøene. Dette bør også kunne komme til gode andre organisasjoner som mangler denne tilgangen og kunnskapen.

I dag assisterer Horisont og gir råd om finansiering, søknader og sponsorstøtte. Den kompetansen de ikke allerede råder over selv, bør de ha som oppgave å hente inn fra relevante samarbeidspartnere. Horisont bør også kunne koble partnere i konkrete situasjoner; henvise en organisasjon til rette vedkommende i en annen instans i situasjoner der de trenger en konkret type ressurser.

Videre bør man ha en ambisjon om å kunne fasilitere også den kunstneriske virksomheten. Det vil si at kunstnere bør kunne henvende seg til Horisont med prosjektidéer for å få bistand og råd i utviklingen til ferdige produksjoner.

Horisont bør bistå med å integrere flerkulturell kunst i offentlige og private rom på linje med andre kunstformer.

5. Råd og veiledning
Horisont betjener i dag organisasjonene, artister og arrangører med prosjektutvikling. Det bør også omfatte rådgiving i prosjektstyring, etc. Dette bør både kunne gjøres på individuell basis og i form av kurs eller andre typer fellesarrangementer.

Ettersom Horisonts hovedmål ligger i å aktivere og synliggjøre minoritetene i norsk offentlighet, er rådgivning mot disse miljøene en vesentlig del av virksomheten.

Det bør arrangeres kurs og workshops rettet mot bredden av miljøet. Denne kompetansehevingen kan ta form av at de enkelte organisasjonene formidler sin spesialkompetanse til de andre. For eksempel har Samspill en viss erfaring med å arrangere kurs for minoritetsmusikere i hvordan Tono fungerer, og hvilke rettigheter og plikter de har i forhold til copyright og andre typer inntekter. Horisont har et relativt omfattende nettverk inn mot beslutningstakere og bredden av kulturinterresserte personer innenfor minoritetsmiljøene. Dette bør også kunne komme til gode andre organisasjoner som mangler denne tilgangen og kunnskapen.

I dag assisterer Horisont og gir råd om finansiering, søknader og sponsorstøtte. Den kompetansen de ikke allerede råder over selv, bør de ha som oppgave å hente inn fra relevante samarbeidspartnere. Horisont bør også kunne koble partnere i konkrete situasjoner; henvise en organisasjon til rette vedkommende i en annen instans i situasjoner der de trenger en konkret type ressurser.

Videre bør man ha en ambisjon om å kunne fasilitere også den kunstneriske virksomheten. Det vil si at kunstnere bør kunne henvende seg til Horisont med prosjektidéer for å få bistand og råd i utviklingen til ferdige produksjoner.

Horisont bør bistå med å integrere flerkulturell kunst i offentlige og private rom på linje med andre kunstformer.

6. Pris
Det bør institueres en pris for denne delen av kunstlivet. Prisen bør være internasjonal. OCA tildelte for eksempel Munch-prisen til den indiske regissøren Amar Kanwar for inneværende år. Det bør diskuteres om det er mulig med et samarbeid her. Horisont vil i alle fall være tjent med å inngå nære forbindelser med samtidskunst og de mer etablerte institusjonene. Dette for å arbeide for å dempe inntrykket av marginalitet på eget felt.

7. Produksjon
En av de største utfordringene for flere av de organisasjonene som arbeider på feltet, er mangelen av fasiliteter for egen produksjon. Man har ikke tilgang til en scene hvor man kan utvikle og tilpasse de produksjonene som skal formidles inn mot norsk publikum. Miljøene bør derfor ha tilgang til et produksjonssted/scene som er spesialisert. Både teknisk utstyr og ekspertise bør bygges opp med utgangspunkt i de produksjonsmiljøene som tross alt finnes i landet.

Noe av det mest vellykkede Horisont har gjennomført, er nettopp kobling av kunstnere og produksjon av forestillinger som innslag i Melafestivalen.

Samproduksjoner mellom norske og utenlandske kunstnere har blitt et hovedelement i Horisonts arbeid. Det har blitt et kjennemerke ved arbeidet, samtidig som det henger sammen med den typisk postkoloniale kulturstrategien og den faglige kompetansen de står for. Dette er de alene om i Norge. Ingen andre institusjoner har så klart en hovedmålsetning på å unngå å reprodusere koloniale strukturer i sin kunstformidling. En kan si at disse samproduksjonene er en av organisasjonens kjernefunksjoner. Det er derfor av stor viktighet at dette videreutvikles og får gunstige vekstvilkår i fremtiden.

De tre andre organisasjonene Horisont samarbeider oftest med – Nordic Black Theater, Cosmopolite og Center for afrikansk kulturformidling (CAK) – råder i dag over fasiliteter som kan benyttes til samproduksjoner. Horisont bør også skaffe seg lokaler som kan romme denne typen virksomhet. Det er av vesentlig
betydning for utviklingen og kompetanseheving at man kan samle virksomheten på ett sted. Det vil også virke befordrende på profileringen av virksomheten, og gi den et omdømme som er rimelig for det profesjonelle nivå og den kulturpolitiske prioritet virksomheten har. Dessuten er det slik at hvis publikum blir klar over at bestemte typer tilbud finnes på et bestemt sted, vil det lette annonsering og markedsføring. Et slikt produksjonssted for den flerkulturelle kunstformidlingen bør også inneholde tekniske fasiliteter og kompetanse, samt logistiske tjenester. Den bør også på lengre sikt levere arrangementstekniske tjenester.

8. Kunst- og kulturutveksling
Det bør etableres et program for utveksling av kunstnere, teoretikere og kritikere innenfor det postkoloniale feltet. Internasjonale bidragsytere bør gis en mulighet til å oppholde seg i landet over en litt lengre periode, slik at de får mulighet til å bli kjent og på sin side inspirere norske kunstnere.

Her kan man tenke seg et artist-in-residence-program. Det vil kreve lokaler i form av leiligheter og mulige studios til gjestene.