Framtiden

Nedenfor følger noen forslag til hvilke sider ved Horisonts virksomhet som bør forsterkes, og hvilke eventuelle kursendringer som bør foretas i årene framover:

1. Nettverksressurser
I tillegg til det formaliserte institusjonelle nettverket, må det være medarbeidernes oppgave å stadig bygge ut og holde ved like et personbasert nettverk. Dette bør kunne ”lagres” på ulike vis i form av en kumulativt ekspanderende databank over mulige partnere med deres kompetanse og ressursprofiler. Denne bør etableres som en nettressurs som bør være åpent tilgjengelig for andre aktører på feltet, slik at også andre interesserte aktører bør kunne abonnere på denne ressursen.

Mange aktører har opparbeidet sine egne nettverk, som også i fremtiden må utvikles av dem – etter deres egne behov. Samtidig må også Horisont kunne ha et høyt ambisjonsnivå for å utvikle et nettverk som kan være allment tilgjengelig i fremtiden for flere aktører innenfor feltet, og ikke begrenset til organisasjonens egne behov.

2. Melafestivalen
Horisont står i dag som arrangør av en oppmerksomhetsskapende hendelse på fast basis. Her bør den godt etablerte Mela-festivalen utbygges.

Mela har også flere andre viktige funksjoner i det samlede arbeidet. For det første kan den utvikles til å bli en institusjonell ”fangarm” som er fleksibel nok til stadig å plukke opp nye impulser og nettverk i de relevante omgivelsene nasjonalt og internasjonalt. Ved en slik fast institusjon, som også aktørene ute vil kjenne til,
holder man lettere kontakten med det internasjonale ”third world perspective on the arts” som man hele tiden vil være avhengig av å ha nære forbindelser til. En utfordring for store institusjoner er at de stivner i repertoar og arbeidsmåte så vel som i sine nettverk. Festivalen vil kunne tjene som en løpende oppdatering av begge disse sidene ved virksomheten.

En tilsvarende institusjon, om enn i mindre målestokk i Sverige, er Rikskonserters Musik Direkt. Dette peker også på muligheten av å ha direkte samarbeid med partnere i de regionene av verden hvor man vil satse. Her bør en kunne få til noe sammen med Rikskonsertene, som har et betydelig nettverk i denne delen av
verden.

Hovedelementene i Melaprogrammet inneholder verdensmusikk i en ny kontekst. Det bør diskuteres om nedslagsfeltet skal overlappe med Rikskonsertenes nettverk, UDs nettverk og OCAs nettverk, eller være komplementært til dette. En avklaring her bør nok utvikle seg underveis, med basis i Horisonts målsetninger.

For det andre har naturligvis Mela en verdi i seg selv. Festivalen skaper i dag en ramme for positiv sosialisering innover i minoritetsmiljøene. Mela er en vellykket møteplass mellom minoriteter og majoritet. Den skaper grobunn for tilhørighetsfølelse hos minoriteter. Den fremmer naturligvis også det som er et hovedmål
på dette feltet i Norge, nemlig integrasjon.

For det tredje kan også det arbeidet som gjøres ved Mela-festivalen sette i gang varige kunstprosesser lokalt i Norge. Det er flere eksempler på det allerede.

For det fjerde tjener også Mela som festival til å samordne aktører på feltet. Det gjelder for det første alle de organisasjonene som arbeider med tiltak innefor det flerkulturelle kunstfeltet, slik som Nordic Black Theatre, Cosmopolite, Samspill, Internasjonalt kultursenter og museum (IKM), Du store verden! Center for
afrikansk kulturformidling (CAK) m.fl. Også dette foreligger det allerede vellykkede eksempler på.

Men Mela har i tillegg en oppgave og en funksjon når det gjelder å stimulere til og fasilitere arbeidet med å utvikle kunstproduksjoner innenfor minoritetsmiljøene. Mela er også en anledning som synliggjør storsamfunnets institusjoner for alle de frivillige med minoritetsbakgrunn som deltar i arrangementet. Det handler her om et par hundre mennesker. Det er altså også på det driftsmessige planet en anledning til sosial læring og kompetanseheving. Mindre arrangementer og småskala organisasjoner vil ikke i samme grad virke sosialt ”åpnende” på denne måten.

3. Dokumentasjonssenter/informasjon
Horisont må inneholde et arkiv og et bibliotek. I forbindelse med utvidelsen av Mela til å bli multinasjonal og fleretnisk, måtte man sette i gang innnsamling av bøker, viktig dokumentasjon og billed- og lydmateriell som krever systematisering og videre-utvikling. Arbeidet med bevisstgjøring trenger ressurser både som
referansestøtte for formidlere, men også som en publikums- og brukerressurs.

Det skal utarbeides internasjonale programforslag i form av kataloger som kan tilbys til arrangører og formidlere over hele landet. Disse katalogene vil samtidig være en del av Horisonts promovering internasjonalt av de norske aktørene og kunstnerne som deltar på feltet.

Disse katalogene bør settes sammen og revideres gjennom en løpende dialog mellom arrangører i Norge, det internasjonale nettverket og Horisonts egne konsulenter.

I tillegg bør Horisont ha ansvar for å gjennomføre en løpende dokumentasjon av det flerkulturelle kulturlivet. Det omfatter både minoritetenes tilpasningsformer her i landet generelt, men også den delen av den internasjonale kunst- og kulturutvekslingen som er rettet mot minoritetene i Norge.

Horisont skal utarbeide og ajourføre en global kunstkalender (kunstatlas). Den bør utarbeides som en slags Rough Guide, og bør ajourføres med jevne mellomrom. Man kan her muligens få til et samarbeid med norske antropologer som kan skrive oversiktsartikler om bestemte regioner og land.

Her må man samarbeide med de organisasjonene som utfører tilsvarende arbeid innenfor de spesialiserte kunstdisiplinene.

Både UD og NORAD bør være samarbeidspartnere, men Horisont må ha en uavhengig stilling i forhold til disse.

Et elektronisk tidsskrift utgitt av Horisont bør inneholde nyheter, featureartikler og debattsider. Kanskje kan det også tenkes et samarbeid med beslektede tidsskrifter i utlandet, for eksempel Third Text i London. Kan man få til en ordning som likner den der norske aviser kjøper artikler fra de store internasjonale avisene?

Her har Horisont også tradisjoner å bygge videre på i sine personalressurser. Tidsskriftet Samora har eksistert i 26 år. Mye av stoffet og perspektivet herfra bør høre hjemme i en nettavis. Horisont har også utviklet en relativt omfattende hjemmeside på Internett. Deler av det som finnes her, kan like gjerne høre hjemme
i en nettavis. Kanskje kan noe av den kompetansen som er opparbeidet i den jevnlige oppdateringen av hjemmesiden videreutvikles til å bli en regulær nettavis? Samora har også for noen år siden gjennomført et prosjekt med støtte fra Nordisk Ministerråd, kalt Iris Magasin. Med andre ord har Horisont nyttige erfaringer som kan bringes med i den videre utviklingen av et slikt nettidskrift.

Etter modell fra MIC-senterets Ballade, vil det sannsynligvis bli slik at disse elektroniske mediene vil utgjøre den viktigste del
av offentlige rom. Det ville være en flott strategisk situasjon om Horisont her kunne være i forkant, og utvikle noe som de andre aktørene ville søke til med sitt kommunikasjonsbehov.

I og med at det postkoloniale perspektivet, slik det er redegjort for ovenfor, ikke har andre betydelige stemmer i norsk offentlighet, er det desto viktigere at Horisont her skaper et forum hvor de selv kan redigere innholdet og etablere en posisjon.

Videre kan man si at det trengs en offensiv strategi for å etablere denne kunstdiskursen inn i det ordinære utdanningssystemet i Norge. Den kompetansen som er opparbeidet på området bør bringes i kontakt med skoleverket på alle nivåer. I dag har vi slik formidling først og fremst på musikksiden. I samarbeid med
for eksempel Rikskonsertene, CAK, Horisont og Du store verden! bør det kunne utvikles et konsept for også andre deler av det internasjonale kunstlivet. For å få til dette koordineringsarbeidet trengs en uavhengig instans.

Kunstatlaset bør kunne danne en ressursbase for et slikt formidlingsarbeid. Det kan tilbys for eksempel til skoler som en abonnementsordning.