Av Professor Odd Are Berkaak - 2005

Mandat

Det foreliggende dokumentet er ment å gi et kortfattet bilde av Stiftelsen Horisonts virksomhet og struktur i dag, de utviklingstendenser som kan påvises, og å utforme et forslag til hvordan Horisont kan utvikle seg videre. Institusjonen Fritt Ord bevilget våren 2005 midler for å sette i gang dette utviklingsarbeidet, i første rekke i form av denne utredningen. Spørsmålene man skulle se spesielt på var formulert på denne måten:

• Hvilke behov for kompetanse innenfor feltet kulturelt mangfold finnes i dag og hvordan kan Horisont imøtekomme disse?
• Hvilket potensiale for dette arbeidet ligger i de erfaringer Horisont allerede har?
• Hvilke kunnskaper trengs og hva bør organisasjonen foreta seg for å håndtere de stadig raskere kulturelle endringsprosesser?

I tillegg til det konkrete mandatet, ble det i mellomtiden fattet politiske beslutninger på Stortinget som også har betydning for saken. I kulturkomiteens flertallsinnstilling til revidert statsbudsjett, som ble avlevert i begynnelsen av juni 2005, er det et særlig fokus på Horisonts sentrale virksomhet gjennom den årlige festivalen Mela.

Det heter helt konkret:
Etter komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre sin oppfatning, vil Mela-festivalen bidra til å øke innvandreres og minoritetenes tilknytning til kulturlivet i samspill med majoritetssamfunnet. Stiftelsen Horisont benytter offentlige arenaer som møteplasser mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen. Mela-festivalen har siden 2001 bevist i praksis hvordan dette lar seg gjøre. Det er verdt å merke seg at nærmere 60 % av 70.000 publikum i 2004 var kvinner og familier. Omlag en tredel er etniske nordmenn. Flertallet mener derfor at Regjeringen i samarbeid med Oslo kommune bør vurdere hvordan Mela-festivalen som drives av Stiftelsen Horisont kan sikres.

I en annen merknad fremmet også av et flertall av komiteen med Arbeiderpartiet i spissen anmodes det om at:

Disse medlemmer ber Regjeringen i forslag til Statsbudsjettet sikre forutsigbar støtte til MELA-festivalen som drives av Stiftelsen Horisont gjennom en egen post på Statsbudsjettet. Det ble altså understreket at forutsigbarheten burde sikres gjennom å gi nevnte tiltak en fast plass på statsbudsjettet. Dette vil i tilfelle forplikte Horisont til å innrette sitt arbeid slik at disse oppgavene i best mulig grad, og så rasjonelt som mulig, kan ivaretas i fremtiden.

De utviklingstrekk i Horisonts virksomhet som er verdt å merke er bl.a. samarbeid med flere byer i forbindelse med Mela, landsomfattende råd og veiledning, formidlingsarbeid, kunstneriske verksteder, økt samspill på likeverdig grunnlag innenfor internasjonal kulturutveksling særlig med land i sør, nye samproduksjoner og et mer omfattende og forpliktende samarbeid med de andre organisasjonene på feltet. Det gjelder først og fremst Stiftelsen Cosmopolite Scene, Nordic Black Theatre og Center for afrikansk kulturformidling (CAK). Dette har først og fremst resultert i samarbeid gjennom Mela-festivalen, men organisasjonene har også opptrådt sammen i sine henvendelser til det offentlige og de politiske miljøene. Det anses som svært viktig at dette arbeidet videreføres.

Bakgrunn

Det drives i dag en utstrakt virksomhet innenfor den flerkulturelle/ postkoloniale kunstformidlingen i Norge. De fleste aktørene er frivillige organisasjoner etablert som ideelle stiftelser. Det vesentlige unntaket i dette bildet er Rikskonsertenes internasjonale avdeling (tidl. Fler-kulturelt musikksenter), som er en statlig institusjon. Til sammen representerer disse tiltakene i dag en relativt omfattende og bred erfaringsressurs. De har opparbeidet seg høy kunstfaglig og formidlingsmessig kompetanse. De råder også samlet over betydelige nasjonale og internasjonale nettverk.

Et problem med feltet har inntil nå vært at virksomheten er spredt på mange små aktører. Institusjonaliseringen og finansieringsmåtene har også vært preget av en uavklart situasjon fra det offentliges side. I tillegg kan man si at det har vært en manglende offentlig og politisk vilje. Dette har resultert i en fragmentering og en uforutsigbarhet som har medført at aktørene bare i begrenset grad har maktet å mobilisere politisk tyngde, noe som igjen har begrenset ressurs-tilgangen. Det har også begrenset oppmerksomheten. Til en viss grad har dette skapt en negativ trend og forsterket hemmende konkurranse virksomhetene i mellom.

En spesiell utfordring ligger i at noen av organisasjonene er såkalt minoritetsdrevet, mens andre er majoritetsdrevne. Det har vist
seg at de majoritetsdrevne i mange tilfeller har bedre kjennskap til norsk offentlighet og det institusjonelle landskapet de befinner seg innenfor. De har dessuten et mer utstrakt nettverk, formelt og uformelt innenfor kunstlivet. Dette fører i mange tilfeller til at de lettere oppnår sine mål og står i en bedre posisjon til å skaffe seg midler. Det anses ikke som en god løsning at denne situasjonen får vedvare.

Det tas for tiden en del initiativ fra offentlig hold for å skape en mer formalisert og avklart situasjon på sektoren. Således er Norsk kulturråd i ferd med å evaluere alle tiltak som befinner seg på Kulturdepartementets kapittel 320, post 74. Her befinner det seg i alt ni tiltak innenfor den flerkulturelle kunstformidlingen i 2005. Noe av formålet med evalueringen er å finne frem til en mer forutsigbar situasjon for organisasjonene.

Systematisk videreutvikling av Horisont slik det foreslås her, vil være i tråd med de politiske anstrengelsene som gjøres på området for tiden.

Fremtidige behov og frivillig virksomhet

Det har lenge vært tydelig at de tunge institusjonene i kunstlivet mangler evne og/eller fleksibilitet til å utvikle det flerkulturelle/postkoloniale området innenfor sine fagfelt. Disse er derfor lite egnet til å ta seg av oppgaven. Kompetansen er tydelig større i de frivillige organisasjonene. Det er derfor viktig at man bygger videre på dette, både faglig og organisatorisk.

Det er også en ytterligere grunn til at de store, nasjonale institusjonene er lite egnet til å utvikle denne formen for kunstformidling.
De er alle sammen skapt innenfor et kulturpolitisk klima der det sentrale hensynet har vært å fremme en nasjonal tradisjon og en klassisk arv. Fra et slikt utgangspunkt vil det ta lang tid å bygge opp kompetanse på kunstformidling fra en tredje posisjon. Det er derfor også viktig å bygge videre på de institusjonelle embryoene som allerede foreligger. Da vil man unngå å måtte bruke tid og midler på å reformere de etablerte institusjonene. Uansett er det nødvendig å ha sideordnede institusjonelle
systemer, i alle fall i en tidlig fase.

Et trekk i bildet har vært at spesielt de innvandrerdrevne organisasjonene har hatt en viss avmakt i forhold til å fremme sine interesser i de politiske miljøene. Det foreslås derfor at minoritetsdrevne aktører som Horisont vil kunne ta seg av og følge opp relasjonene mellom feltet og myndighetene.

Det er videre et sentralt element at institusjonen er drevet av aktører som besitter kunskaper og erfaringer om den globale migrasjonen.

Det foreslås på denne bakgrunnen Horisont utvikles tydeligere i retning av et ressurssenter som kan virke som en helhetlig aktør i kunstfeltet.