Horisont

Horisont ble etablert med det hovedmål å fremme minoritetenes deltakelse i norsk offentlighet, og kunstliv spesielt. Stiftelsen skal arbeide for å utvikle nye metoder for kulturutveksling, særlig med landene i sør, kompetanseutvikling og formidling av internasjonal kunst og kultur av høy kvalitet i en nyere norsk kontekst. For å nå disse målene har man initiert en rekke ulike aktiviteter. En stor del av virksomheten er basert på ideen om kulturelle møteplasser, hva enten det gjelder publikum, kunstnere eller kunstuttrykkene. Fotoutstillingen LikUlik som ble vist for allmennheten på en offentlig arena som Oslo S i 2004 og var tilgjengelig hele døgnet, er kun ett eksempel på dette.

Allerede i dag betjener Horisont kunstnere med minoritetsbakgrunn, etablerte kunst- og kulturinstitusjoner, skoler, offentlige arenaer og organisasjonsliv som ønsker å prioritere kulturelt mangfold. Dette skjer gjennom seminarer, foredrag, konserter, utstillinger, publikasjoner og ikke minst individuell råd og veiledning.

Det sentrale arrangementet for Horisont er allikevel Mela-festivalen. På tross av at stiftelsen kun har eksistert i fem år, viste festivalen i 2005 kvantitativt (200 000 besøkende), men også kvalitativt, at den mangeårige kunnskap og erfaring som besittes i sekretariatet har gitt svært gode resultater. Dette er det overordnet viktig å bygge videre på.

Horisont er den eneste organisasjon for kunstformidling i Norge som klart erklærer seg som postkolonial. I sin årsrapport for 2004 formulerer man seg på denne måten:

Hvis Horisont skal kunne kalle seg post-kolonialt, må likeverdighetselementet i fremtiden stå enda sterkere i fokus enn
i dag. Riktignok har dette elementet vært sentralt fra starten av, men manglende ressurser har av og til ført til at målsettinger har måttet vike for praktiske grep, for i det hele tatt å kunne gjennomføre prosjekter. Mye tyder imidlertid på at de bevilgende myndigheter er på glid mot en større forståelse av viktigheten av det tverr- og flerkulturelle arbeidet Horisont gjør.

I den samme rapporten tydeliggjør Horisont hvordan organisasjonen hele tiden fornyer sitt arbeid som en imøtekommenhet til de utfordringer som til enhver tid oppstår, både med hensyn til visjoner og mål for virksomheten.

Visjon

– En annen blant de andre Arbeidet med formidlingen av internasjonal kunst her i landet bør forsøke å vinne ut over de politiske rammene som integrasjonstanken definerer. I formuleringen over ligger det en forestilling om at det internasjonale kunstlivet gir publikum mulighet til å oppleve seg selv i sammenhenger hvor etniske eller nasjonale grenser ikke gjøres relevante.

En vil streve mot å formidle kunstopplevelser med fri tilgang og uten copyright. I tråd med hovedbudskapet i Cuellar-rapporten Our Creative Diversity, verdenssamfunnets egen kulturmelding, vil man legge vekt på kulturell tilgang (“access”) som en allmenn
menneskerett.

Formuleringen under denne overskriften forsøker derfor å fange en drøm om en reflektert identitetspolitikk der den enkelte
ikke lenger utelukkende identifiserer seg med avgrensede grupper i eksklusiv kontrast til motsatte andre. Ved å ha åpen tilgang til verdens kunstressurser, vil de etniske og nasjonale grensene ikke lenger danne entydige barrierer. Det innebærer en reflektert
identitet, der de andre oppleves som varianter av en selv og ens egen biografi oppleves å utfolde seg i samme rom som de andre.

En slik kunstformidling kan skape grunnlag for å forstå annerledeshet som del av en selv. Dette anses som det springende punkt i en verden preget av mangfold og forandring; noe som ligger til grunn for Horisonts virksomhet.

Formål

Ikke de andre, men annerledeshet. Tanken her er at man vil arbeide mot en situasjon der etniske og nasjonale grenser ikke lenger står i veien for enkeltindividers muligheter til å få tilgang på kunst- og kulturressurser. Det ligger også det i målformuleringen at Horisont ikke skal fremme bestemte gruppers interesser i et etnisk perspektiv på en eksklusiv måte. Det sentrale skal være enkeltindividets frie mulighet til å ta del i og oppleve mangfold.

Horisont skal arbeide for at den postkoloniale kunstscenen blir en selvfølgelig del av norsk offentlighet, og at den norske scenen betraktes som et produksjonssted innefor et større rom. På denne måten kan Horisont tilføre faglig innsikt i internajonal kulturutveksling.

Dette vil innebære at man inntar en posisjon hvor integrasjonstanken legges mer i bakgrunnen. Det vil nok i norsk sammenheng være uvant for mange. Det primære formålet vil ikke være å fremme norsk kunst, men å presentere den i en internasjonal sammenheng. Den overordnede ambisjon som ligger i visjonen, vil med andre ord ikke være å profilere det nasjonale, men å etablere et ståsted i det globale rommet. Det er nettopp dette som preger den kunstprosessen som foregår i de store metropolene i dag, slik som London, Berlin og New York. De er scener for samtidskunsten som er tatt i bruk av kunstnere og formidlere både fra metropolene og de tidligere koloniene. De når slik ut over de begrensningene den typisk borgerlige kunstscenen fortsatt setter. Flere og flere aktører innretter sitt arbeid med dette som utgangspunkt i en egentlig kosmopolitisme.

Det bør imidlertid være en ambisjon at Norge blir et sted hvor kvalitetskunst innenfor disse feltene produseres og distribueres
internasjonalt. På den måten vil Horisont allikevel fremme lokale kunstinteresser.

Dette betyr at Horisont i mindre grad arbeider ut fra et typisk flerkulturelt ståsted. Det flerkulturelle er resultat av et opprinnelig nasjonalt blikk, der en forsøker å opprette alternative og annerledes rom innenfor det nasjonale “hus”. Det postkoloniale perspektivet innebærer derimot å betrakte kulturforskjeller og mangfold fra den enkeltes ståsted, hvor tilgang er det avgjørende kriterium. Det er nettopp denne tilgangen som Horisont har vist gjennom Mela-festivalen.

Operasjonelle Mål

I tillegg til videreføring og - utvikling av Mela skal Horisont arbeide for at viktige kulturpolitiske spørsmål i den internasjonale debatten blir gjort aktuelle også i Norge. Forbindelsene til og relevansen av den globale diskursen må hele tiden stå i fokus for formidlingen.

Horisont skal være en arena som utløser synergieffekter i det nettverket av aktører som allerede opptrer på feltet. En kan ideelt tenke seg en ressurspool. Her kan organisasjonene nyte godt av de fordelene en større skala på virksomheten innebærer.

En slik virksomhet vil også kunne medføre at innflytelsen og “tyngden” i det internasjonale/flerkulturelle kunstfeltet i forhold til bevilgende myndigheter styrkes.

Profil

Horisont inntar i dag en tredje posisjon i forhold til de nasjonale og den globale kunstscenen. Dette må nedfelles direkte og tydelig i målformuleringer, organisasjonsform og praksis.

Horisont skal også i fremtiden stå for de høyeste, og kompromissløse kvalitetskrav. Man må sikre at kvaliteten er
ivaretatt i alle prosjekter en går inn i. Hvis man ikke selv besitter den relevante kompetanse, må dette sikres på annen måte. Kvalitetskravet må imidlertid ikke komme i veien for viljen til å være eksperimentell og nyskapende. Man må nettopp slippe til kunstnere som representerer andre stemmer i den internasjonale kunstdiskursen. Ett eksempel her er Horisonts eksperiment i forbindelse med Mela 2005 med å sette sammen kunstformer som tradisjonelt opptrer hver for seg, men samtidig har mye historisk og kulturelt til felles, nemlig flamenco og qawwalli. Her har man greid å være nyskapende og på samme tid beholde et høyt kvalitetsnivå.

Plassering

Horisont bør ha en uavhengig plassering i forhold til de aktørene det skal betjene og samarbeide med. Det samme bør gjelde forholdet til forvaltningen.

Det foregår i dag en betydelig aktivitet når det gjelder kultursamarbeid med utlandet. De mest relevante er for det første de offentlige aktørene UD, Norad, Rikskonsertene. Horisont må ha et avklart forhold til disse aktørene, slik at uheldig konkurranse kan unngås. Horisont innehar i dag en posisjon i forhold til utlandet som setter dem i en særstilling blant de norske institusjonene. De er i dag med i samarbeidet innenfor European Mela Network, EMN, og European Network of Festivals. I samarbeid med UD, via den norske ambassaden i Islamabad, er Horisont inne i en treårig samarbeidsavtale med Rafi Peer Theatre i Lahore, Pakistan. Avtaler med andre land, herunder også i Afrika og Latin-Amerika forventes å komme på plass.

Horisont bør ha formaliserte og virksomme relasjoner til bestemte institusjoner i de regionene av verden som til en hver tid prioriteres. Disse partnerne må i sin tur virke som nav i forhold til andre organisasjoner, statlige institusjoner og private virksomheter innenfor sine land og underregioner.

I tillegg har vi også sett i den senere tiden at Horisont har startet arbeidet med å etablere samarbeidsavtaler rundt om i Norge. I forbindelse med Mela 2005 innledet man samarbeid med bl.a. Hundreårsfestivalen i Tromsø, Elvefestivalen i Drammen og Verden i Horten. Videre er det inngått en intensjonsavtale mellom Horisont og Sølvberget kulturhus i Stavanger om samarbeid om utstillingen “Arts of Hospitality”. Det er tenkt som et tiltak for å synliggjøre kulturelt mangfold og det globale i programmet for Stavanger som europeisk kulturhovedstad i 2008.

Horisonts postkoloniale posisjon
Horisont plasserer seg som nevnt innenfor den postkoloniale diskursen. Dette er en kunstideologi og en bevegelse som legger vekt på at tradisjoner ikke er hierarkisk ordnet i forhold til overordnede begreper om sivilisasjon og høykultur. Den motsetter seg den koloniale verdensorden, og arbeider for at også de historisk dominerte gruppene skal kunne reise sin stemme i det store verdenskoret. I et slikt bilde blir kunstformidlingens fremste opp-gave å skape rom der alle aktører får lik tilgang, også de ressursløse.

• Multivokal. Horisont skal arbeide for å formidle et åpent verdens- bilde der eksklusive grenser mellom nasjonalitet, etnisitet og sjanger ikke gjøres relevante.

• Historisk bevissthet om at de nasjonale tradisjoner er kultur-politiske konstruksjoner som sprang ut av en tid som var svært forskjellig fra vår egen. De bør derfor stilles under et kritisk, offentlig lys i søkingen etter andre måter å tenke og handle i vårt globale, kreative mangfold.

Man erkjenner i dag at for å nå denne posisjonen må man videreutvikle enkelte tiltak og arbeidsformer som hittil har vist frukter, samtidig som man parallelt bygger ut virksomheten. Det gjelder kanskje spesielt den aktive informasjon og formidling mot de norske minoritetsmiljøene.