Under Mela ble det tydelig at Pakistan har et interessant og sofistikert, urbant kunstliv som har de fleste koder og kompetanser til felles med vårt eget kunstliv, og ikke minst, som er en deltaker på den internasjonale scenen helt på linje med oss selv. I flere av enkeltprosjektene ble det tydelig at den norske parten er juniorpartner i forhold til Indusdalens årtusengamle sivilisasjon. Både i Poetenes telt og tekstilutstillingen Dialog med tradisjoner, ble dette tydelig for publikum. Dette bidraget til omdefinering av det pakistanske i norsk bevissthet fra ’tilbakestående Andre’ til sofistikert partner var kanskje Melas viktigste bidrag.

Når det gjelder den fysiske utformingen av festivalarenaen, har en rekke forbedringer blitt påpekt. Det gjelder for det første selve den fysiske organisasjonen og utformingen av festivalplassen, og ikke minst hvordan publikum ble mottatt. I følge ekspertene manglet det en form for vertskap, levende mennesker som kunne dele ut programmer til gjester og forbipasserende og veilede dem på den fysiske arenaen. Det kunne med fordel ha vært installert skilt og steds- ogretningsanvisninger på arenaen, noe som ville ha lettet framkommeligheten forpublikum, og skapt et inntrykk av at arrangøren var mer til stede. Endelig bør også slike praktiske ting som PA-anlegg planlegges bedre på et tidligere tidspunkt i prosessen.

Organisasjon

Festivalarrangementer er i sitt vesen preget av meget hektisk jobbing, spesielt i den siste fasen og under gjennomføringen. Avgjørelser må tas raskt og på ulike nivåer i organisasjonen. Improvisasjon, kreativitet og selvstendighet er påkrevet, og den interne kommunikasjon gis ikke alltid høyeste prioritet. Det er derfor å forvente en viss grad av spenning og temperatur.

Organisasjonen av Mela var i den første fasen naturlig nok preget av kontakter og avgjørelser innenfor et uformelt nettverk i grensesnittet mellom private organisasjoner, offentlige institusjoner og forvaltningen. I initieringsfasen er dette naturlig når det gjelder nye typer prosjekter på kultursektoren. Norsk kulturråd har for eksempel slik virksomhet som en av sine hovedoppgaver. Det kan imidlertid stilles spørsmålstegn ved det faktum at denne uformelle fasen fikk lov til å vedvare så pass lenge som den gjorde, og at et fast sekretariat ikke kom på plass før ganske få uker før arrangementet ble avviklet. På bakgrunn av at forberedelsene gikk over tre år, er dette påfallende.

På den andre siden har jeg forsøkt å få frem at den typen nettverksbygging og kontaktskaping som det var snakk om, krever så stor fleksibilitet og personlig oppfinnsomhet at en viss uforutsigbarhet må forventes.

Det er grunn til å tvile på om man ville ha lykkes så bra med profileringen, og fått til et så tydelig og konsekvent program, hvis man ikke hadde hatt en sterk person i den avgjørende rollen som kunstnerisk leder. Når man nå gjennom Mela 2002 i en viss utstrekning har opparbeidet en modell for det videre arbeidet, bør dette strammes opp. En forutsetning for å lykkes med dette, er imidlertid at styret på et langt tidligere tidspunkt har en bevissthet om alle elementene i et slikt arrangement.

Anbefalinger

Når et så vellykket arrangement er gjennomført, vil det være meningsløst å la det nettverket, og den kompetansen som er opparbeidet, gå tapt. Et arrangement med et liknende innhold bør videreføres. Mela 2002 maktet å skape en samhandlingssituasjon hvor majoritetskultur og minoritet inngikk en jevnbyrdig og nyskapende dialog. Det som gjenstår er å formidle dette utover til større deler av befolkningen, og forsøke å forankre denne dialogen hos de to gruppene på en varig måte.

Mela bør med andre ord etableres som en del av norsk kulturliv – en norsk tradisjon. Dette arbeidet vil ta lang tid og kreve bevisst oppfølging.

Sett på bakgrunn av at det pakistanske miljøet er det desidert største minoritetsmiljøet i Norge, er det å anbefale at en pakistansk kulturfestival får prioritet. En forutsetning er imidlertid at Horisont klarer å skape et betydelig større forpliktende engasjement og identifisering med prosjektet fra diasporamiljøet selv. Her bør man styrke og utbygge kontaktene med tilsvarende miljøer i andre europeiske områder slik som for eksempel Storbritannia.

Om man greide å etablere dette som en tradisjon her i landet ville det sannsynligvis kunne ha flere positive funksjoner på litt sikt;

• For det første vil det utvilsomt gi den minoritet befolkningen i landet et viktig støttepunkt for sin nye identitet som en del av det norske samfunnet.

• For det andre vil det kunne bidra på en konkret måte til å innarbeide kulturell forskjellighet som en naturlig del av norsk virkelighet. Det vil på en svært positiv måte representere et tilskudd til vår kulturhistorie.

Man bør ta sikte på å få til et arrangement annet hvert år. Det vil sannsynligvis både kreve for mye ressurser, og dessuten kunne føre til en viss ’over-kill’ å institusjonalisere et årlig arrangement.

Når det gjelder Stiftelsen Horisont, bør den også tildeles nye oppgaver. Det føles ikke naturlig at en organisasjon med formål å fremme "kulturutveksling mellom Norge og land i Asia, Afrika og Latin-Amerika," skulle stå som ansvarlig for en kulturfestival med utgangspunkt i en spesifikk etnisk gruppe. Selv om det pakistanske nok i overskuelig fremtid vil være den viktigste minoriteten her i landet, er det av stor betydning at også de andre nye minoritetene får en arena hvor de kan profilere seg.

Den flerkulturelle politikken bør ha som sin grunnholdning at mangfoldet skal komme naturlig til uttrykk. En kan for eksempel tenke seg en modell hvor en pakistansk Mela arrangeres annet hvert år, og at en annen minoritet får benytte den samme arenaen i de
mellomliggende årene. Det bør utvikles et navn på hendelsen som viser til flerkulturell integrasjon i Norge.

Samtidig bør man ikke være blind for tanken om at en slik hendelse også vil kunne være en positivt profilering av Norge utad i det internasjonale samfunn.

De institusjonene som står bak Stiftelsen Horisont, bør derfor føle ansvar for å videreføre det arbeidet som her er påbegynt.
To forutsetninger er imidlertid viktige;

• Det ene er at man ikke slipper Mela før det er forankret i en annen organisasjon.
• Det annet er at man tar med seg de erfaringene som er vunnet ved gjennomføringen av Mela 2002 over i arbeidet med nye kulturområder.

Kanskje bør man også se på sammensetningen av styret i Horisont og sørge for at det til en hver tid sitter personer med erfaring innenfor kulturutveksling med landene i Sør. Viktigst her er at man tar seg den tid som er nødvendig for å bygge opp et tilsvarende nettverk i nye minoritetsmiljøer, uten at den formen for dialog og kulturoversettelse man oppnådde under Mela 2002 går tapt…."


Side 1   2   3