Khalid Salimi

Hva i all verden har dette med integrering å gjøre? Romantisering av norsk natur kan være forståelig. Men integreringsfremmene er det slett ikke. Da hadde ikke Belgia med sine tette byer ligget foran Norge på integreringsstatistikken. En mulig forklaring på at enkelte kobler naturopplevelser i Norge med integrering kan ha med trang til likhet å gjøre. Forestillingen er, at mer likhet gir sterkere tilhørighet. Er du brun eller svart, går på ski, drikker morgenkaffe uten sukker og melk, lager matpakke og får tid til en søndagstur, da har du noe til felles med andre. Men blir du integrert for det?

Akkurat samme forestilling lå bak Osmund Kaldheims sommerprosjekt i år. Direktøren i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) ville programmere integrering ved å sende ansatte, fylkesmedarbeidere og asylmottaksboere på fjelltur, til den kjernenorske Galdhøpiggen. En fjelltur til Galdhøpiggen skulle gi nordmenn og de andre en anledning til å bli kjent med hverandre. Bra tenkt, men fryktelig naivt.

Dette gjorde IMDi den dagen, det øyeblikket, da kulturminister Trond Giske sto på festivalscenen på Rådhusplassen 17. august og sa: Det er forskjelligheter som gjør samfunnet rikt og det er den forskjelligheten vi skal dyrke ved å bli kjent med hverandres kultur, mat, musikk - rett og slett levemåte. Klokt og bevist og i motsetning til den kvasi-forståelsen som ligger i å koble integrering til marka. Eller å sette kultur og natur opp mot hverandre.

Oslos byrådsleder Lae har i motsetning til IMDi og Stang flere ganger gitt uttrykk for at respekt for kulturelle forskjeller gjør hovedstaden rikere. Nydelig utsikt mot fjorden, grønne lunger, markaturer og en hyttetur, selvsagt jeg elsker alt dette. Absolutt. Men, vi har i dag et skremmende, ja nesten alarmerende behov for møteplasser, helst kulturelle møteplasser.