Receita para a Vida

På ”Receita para a Vida” (”Oppskriften på livet” på norsk) forener Claudio forskjellige brasilianske tradisjoner med jazz, funk, og musikk fra andre deler av verden.  Platen blitt til i nært samarbeid med produsenten Paolo Vinaccia som har tatt i bruk de muligheter et moderne studio gir til fulle.  Platen har fått kritikere som NRKs Arne Berg og TV2 Nettavisens Tor Hammerø til å ta fram de virkelig store superlativene.  Etter selv å ha hørt platen noen ganger ble jeg nysgjerrig på å vite mer om opphavsmannen, og om hvordan platen ble til.

En musiker blir til
Som regel når Claudio og hans kone og kollega Cristina presenteres starter men med parets innsats for den norske karnevalskulturen med ”Samba’n er løs” i 1982.  Men Claudio hadde allerede lang erfaring som musiker i Brasil:  ”Jeg er født i 1955 i Rio de Janeiro.  Musikk og kunst var en viktig del av min oppvekst fra dag én; min far var filmregissør, to av onklene mine var komponister og ganske kjente i Brasil på 1950-tallet, og jeg hadde en  tante som var konsertpianist.  Som 9-åring oppdaget jeg gitaren, og spilte ofte med venner ute på gata i nabolaget der vi bodde.  Vi lærte nye grep og triks av hverandre, og en gang lagde vi vår egen festival.  Jeg skrev min første komposisjon til en konkurranse vi hadde på denne festivalen.  Da var jeg 10 år.  Dessuten var radio svært viktig den gangen.  Noen radiostasjoner organiserte klubber og konserter for ungdom.  Det var en veldig vital tid, og noen av vennene mine fra den gang samarbeider jeg med fortsatt.”

Joven Modern
På 1960-tallet var engelske grupper som Beatles viktige også i Brasil og ga inspirasjon til ungdomsbevegelsen ”Joven Modern”.  Claudio studerte på Idrettshøyskolen i Rio og spilte en periode heavyrock med Led Zeppelin som forbilde.  Men på begynnelsen av 1970 ble mange brasilianske musikere mer opptatt av brasilianske tradisjoner, og begynte å lage populærmusikk inspirert av landets utrolige musikalske mangfold.  Claudio forteller at man regner med over 70 forskjellige rytmer eller stiler i brasiliansk folkemusikk, og alle disse finnes i forskjellige varianter.  ”Jeg begynte å forske i forskjellige brasilianske folkemusikktradisjoner, og satte til og med i gang med en dokumentarfilm om en stil som heter Calango.  Den aldri ble ferdig.  I 1975 var jeg med og startet bandet ”Tucunare” der vi blandet pop og folkemusikk.  Vi ble ganske populære og fra 1978 var jeg musiker på fulltid, med fagforeningskort og det hele.  På et teater der vi spilte traff jeg en lystekniker som het Cristina.  Det viste seg at hun også sang, og hun skrev utrolig fine tekster.  Vi begynte å jobbe sammen, etter hvert ble vi kjærester og i 1981 ble vi gift.”

Fra Rio til Oslo
Men politisk var dette ingen god tid i Brasil.  Tekster ble underlagt streng sensur, og Claudio som kommer fra en familie med både sosialdemokrater og kommunister følte seg på ingen måte komfortabel med situasjonen.  Det ble fristende å se etter en vei bort fra Brasil, om ikke annet for en periode. ”I 1981 var jeg i Bolivia for å promotere en plate i et program på den bolivianske kanalen TV7.  På pub i La Paz traff jeg to jenter fra Bergen som senere kom og besøkte oss i Rio.  De i sin tur inviterte oss til Norge, og Cristina og jeg sa ”Hvorfor ikke?”.  På den tiden jobbet vi i en trio med Celio (de Carvalho) og hadde en idé om å kombinere musikken med lysbilder fra Brasil.  Vi kom i kontakt med SAS sin avdeling i Brasil som ønsket å få flere turister fra Skandinavia, og de sendte oss over for å opptre med forestillingen på SAS-hoteller over hele Skandinavia.  For å gjøre en lang historie kort; SAS-prosjektet ble avlyst og vi reiste til Norge uten kontrakt og uten helt å vite hva vi skulle gjøre.  Den første tiden spilte vi hver onsdag på en vegetarrestaurant i Korsgata på Grünerløkka og her kom vi i kontakt med folk som skulle bli viktige for oss, som Svein Hansen og Åge Røthe.  På denne tiden var det noen som skulle organisere karneval i Oslo, og det var dette som ble foranledningen til at vi ga ut ”Samba’n er løs” – som senere ble en landeplage nærmest.  Vi hadde egentlig ikke tenkt å bli i Norge, vi reiste for å spille og å vise oss som brasilianske musikere og komponister.  Norge på den tiden var utrolig eksotisk for oss.

På mange måter var 80-tallet en fin tid å være musiker i Norge; det var mange aktive jazzklubber og ofte spilte vi hver kveld fra tirsdag og ut uka.  Vi hadde fullt band med noen av de beste musikerne vi kunne tenke oss, folk som Ole Henrik Giørtz, Sveinung Hovensjø, Celio de Carvalho, Finn Sletten og Paolo Vinaccia - som kom til Norge omtrent samtidig med oss. Vi turnerte også i Brasil med norske musikere.  I 1986 etablerte vi vårt eget plateselskap der vi også distribuerte musikk fra Brasil i Norge, Storbritannia og Portugal.  I 1999 flyttet vi tilbake til Brasil for en periode men i 2003 var vi tilbake i Norge og ga ut platen ”Cacau”.

Nye tider for musikere
Claudio mener at markedet for musikere som ham har endret seg merkbart siden han kom til Norge: ”Den musikken jeg spiller er mye bedre kjent i Norge nå enn for 25 år siden, og det finnes mange flere muligheter, ikke minst på grunn av den teknologiske utviklingen.  Samtidig er det tøffere konkurranse, både på platemarkedet og når det gjelder spillejobber.  Det er for eksempel helt umulig for oss å jobbe regelmessig med et fullt band nå slik vi kunne på 80-tallet.  Isteden spiller vi som trio der Jacob Young er med på gitar.  Vi ble også spilt mer på radio tidligere enn det vi gjør nå.  På den annen siden kan vi gjøre musikken tilgjengelig på internett; alle platene våre kan lastes ned fra Phonophile, dermed kan publikum over hele verden kjøpe og lytte til vår musikk.”

Receita para a Vida
”Det var Paolo Vinaccias som mente at jeg skulle gi ut en soloplate.  Hvorfor vet jeg ikke, og det tok tid å venne seg til tanken på å gi ut en plate uten Cristina, å kle på seg den idéen; hvordan kunne jeg fungere som soloartist?  Men Cristina støttet ideen og vi satte i gang.  Låtmaterialet kommer fra en periode på over tyve år, jeg skriver hele tiden og ikke spesielt for ett plateprosjekt..  For eksempel ble ”Web e site”-  som åpner platen, til mens vi bodde i Brasil, og ”Hemisfério Direito” skrev jegså tidlig som  på 80-tallet.”

Platen har blitt til i studio i Oslo over en periode på to år.  Samarbeidet med produsenten Paolo Vinaccia har vært svært viktig for Claudio: ”Jeg er både stolt og glad over at Paolo ville produsere platen min.  Han er en av de mest kreative personene jeg vet om og har en helt unik ”lydskapende” evne.  Samtidig er han av og til en ganske krevende fyr å jobbe med; han har blant annet absolutt gehør og kan høre ting vi vanlige mennesker ikke hører.  En gang fikk han meg til å synge den samme setningen i nesten seks timer før han var fornøyd.  Slikt tar på!” 

Det dreier seg om å være ydmyk
Som produsent er det også Paolo Vinaccia som har hatt siste ord når viktige beslutninger om låtvalg og annet har blitt tatt.  ”For meg har det vært en veldig interessant prosess selv om jeg ikke alltid har vært enig med Paolo.  Men det dreier seg om å lære seg å være ydmyk og å jobbe med sitt eget ego..  I sum er det helt klart at platen har blitt bedre på denne måten enn hvis jeg f eks skulle produsere den selv.  Jeg er også veldig fornøyd over å kunne samarbeide med musikere som Bugge Wesseltoft, Bendik Hofseth, Jacob Young og alle de andre som er med på platen.  Jeg håper bare at det skal bli mulig å spille konserter med disse folkene.  Først må vi se hvordan det går med salget av platen, så får vi se om det er mulig å komme seg ut på veien med fullt band igjen.”

Claudio Latini: ”Receita para a Vida (Ipê Muni Records 2006)

For mer informasjon om Claudio og Cristina Latini, se www.ipemundirecords.com.