 Publisert 10. desember i Dagsavisen
Hvem siktes det til, når kulturlivet ønsker å åpne seg for flere?
Norsk kulturråd organiserte det første seminaret om «Audience Development» i 2001. Nesten ti år senere, nå i november, ble dette hovedtemaet på rådets årskonferanse. Selv om mange problemstillinger er uforandret siden 2001, finnes det nå flere aktører som er opptatt av å prioritere sammensetning av sine egne publikumsgrupper – bl.a. hvordan tiltrekke seg nye publikummere og samtidig pleie sitt kjernepublikum.
Dagens sterke kamp om oppmerksomhet fører til at hver enkelt virksomhet faktisk må spørre seg selv: Hvordan utvider vi publikum? En reell satsing på å sikre variasjon i alder, kjønn, etnisitet og klasse vil gjøre at begrepet inkludering gjenvinner sin egentlige betydning uten å være et mantra.
Det var i et slikt perspektiv jeg siterte Ashley Shiris kommentar i mitt innlegg i forbindelse med en helhetlig gjennomgang av Rikskonsertenes virksomhet. Ellers tar jeg gjerne opp RKs utenriksvirksomhet til analyse, men det får komme ved en senere anledning.
Shiris eksempel i hans innlegg 24.11.2010 peker på lite mangfold i publikumssammensetningen, og henviser dermed direkte til problemstillingen i kulturrådets årskonferanse. For faktum er at når vi snakker om å utvide publikummet, refererer vi egentlig til dem vi ikke klarer å fange opp. De andre, de som er annerledes, de som ikke benytter etablerte kulturtilbud, de som må inkluderes
Les hele innlegget her |
