Av Khalid Salimi
Det du hører er stemmen, sangen, men det du merker er den emosjonelle kraften, skriver Khalid Salimi, Melafestivalens kunstneriskleder i Morgenbladets nye musikkspalte Fra platehylla.
Trettitallets New York. Greenwhich Village-klubben Cafe Society var et av få steder i byen der svarte og hvite kunne mingle med hverandre. Tidligere var det enda vanskeligere, som Billie Holiday en gang sa: «Whorehouses were the only places where white folks and black folks could meet each other naturally. They couldn't god damn rub their shoulders in the churches anyway.»
Mannen som drev Café Society, Barry Josephson, hadde hørt teksten «Strange Fruit», skrevet av læreren, forfatteren og låtskriveren Abel Meeropol. Josephson introduserte sangen for Billie Holiday, og første gang hun sang den la kelnerne på Cafe Society hele klubben i mørke. Kun ansiktet ble belyst da hun sang:
Southern trees bear strange fruit / Blood on the leaves and blood at the root / Black bodies swinging in the southern breeze / Strange fruit hanging from the poplar trees
Da lysene ble slått på var Billie Holiday borte. Det som var igjen var bare rabalder. Siden da og tjue år framover, hver gang hun sang «Strange Fruit», var det skrik og vantro blant publikum. Svarte som hvite.
Det er nå noen år siden det britiske musikkbladet Q utpekte låten til en av ti sanger som har forandret verden. Den er med i samlingen Blues (2011), hvor flere av låtene ble sunget for små engangshonorarer, uten påfølgende rettigheter. Her er låter som har endret kursen på jazzhistorien, som «God Bless the Child», «Summertime», «Lady Sings the Blues». Her er sangene Frank Sinatra hadde i tankene da han en gang sa at nesten all popmusikk på 1940-50-tallet var påvirket av Billie Holiday.
Alle låtene på platen har noe gjenkjennelig; en tynn, men kraftig og samtidig mild stemme. Lyden er filtrert i magen gjennom gjentatte ydmykelser før den finner sitt musikalske utspring og form. Det du hører er stemmen, sangen, men det du merker er den emosjonelle kraften.
Platen begynner med «Strange Fruit», en sang som spilles for lite for tiden, men som ble hennes signaturmelodi. Den ble sunget i protest mot lynsjing, 16 år før Rosa Parks nektet å gi fra seg setet til fordel for en hvit passasjer, og noen tiår før Martin Luther King ropte ut om sin drøm. Med denne sangen ble svartes lidelse båret frem og levert til samfunnet som hadde forårsaket den. Det er ikke jazz, det er ikke folk, det er ikke pop, det er rett og slett smerte sunget ut i usammenlignbar verdighet med en rolig stil, også kjent som blues.
Albumet inneholder andre sanger som hører med i enhver Holiday-samling, som «My Man», «The Man I Love» eller «Love Me Or Leave Me».
I 1946 møtte Billie Louis Armstrong for første gang, under innspillingen av filmen New Orleans. Hun hadde beundret mannen hele livet. Som tenåring hadde hun vaskejobb i bordellene og noen ganger pleide hun å si på lønningsdagen: «Behold en del av lønna mi, og bare la meg høre på Louis Armstrong og Bessie Smith. Jeg kan leve en stund på det.»