Kanskje så mange som femti tusen besøkende fant veien til de ulike arrangementene i løpet av de tre dagene. De fleste var av asiatisk opprinnelse, men det har allikevel vært anslått så mange som en fjerdedel tydelige ’norskinger’.

På selve Rådhusplassen var det stilt opp boder hvor man kunne kjøpe pakistanske innredningsartikler, bli informert om Oslo Sporveier og Landsorganisasjonens arbeid i forhold til innvandrere, kjøpe flybillett til Pakistan, studere en video med ulike former for pakistansk dansekunst og arkitektur, gjøre seg kjent med det pakistanske kjøkken, kjøpe musikk, få håret flettet, la seg imponere av tradisjonell håndverkskunst, lytte til klassisk poesi eller skaffe seg en drage og la den sveve over den farverike mengden. De fleste som lykkes med det siste, var riktignok de pakistanske ekspertene som var brakt inn for å demonstrere denne tradisjonsrike kunsten fra sitt hjemland.

Det aller mest iøynefallende, var allikevel alle de pakistanske familiene som spaserte rundt på den store plassen om kveldene. Der var foreldre med barn og besteforeldre, ektepar og enslige. Alle generasjoner var representert. Ungdommen satt for seg selv på trappene utenfor rådhuset og svermet. Her var også blonde norske piker som svermet med. Grupper av unge menn og unge piker klumpet seg sammen foran den store scenen hvor popmusikken tordnet ut. På kanten mot fontenebassenget satt rader av eldre og gifte kvinner og pratet og diskuterte hvordan den gale ungdommen oppførte seg. De eldre herrene sto ute på selve plassen og snakket sammen om betydningsfulle ting i stor verdighet. Alle sammen betraktet livet som utfoldet seg og lo og koste seg. Uten å kunne språket eller vite så mye om hva som foregikk, vitnet den hyggelige og utvungne atmosfæren om en forsamling mennesker som følte seg hjemme i byen sin.

Det som i første rekke bidro til å gjøre denne festivalen spesiell, var i og for seg ikke at den presenterte kultur fra Pakistan eller at pakistanere ble synliggjort i Oslo, men at den fikk utfolde seg i byens sentrale rom. Sosiale og kulturelle grupper knyttes intimt sammen med lokaliteter i vår bevissthet på den måten at vi bruker geografiske koordinater for å orientere oss i den sosiale strukturen og det kulturelle landskapet. Vi tenker ofte slik at de rike bor der og middelklassen bor der, mens underklassen bor der. Likeledes forestiller vi oss kulturforskjeller som at de franske bor på sitt sted og equadorianerne bor på sitt territorium. I de store moderne metropolene bor gjerne kulturelle grupper i ghettoer. I New York bor dominicanerne i Washington Heights, puertoricanerne i East Harlem, Russerne på Coney Island, i Chicago bor de svarte på South Side, og så videre. Vi har overhodet vanskelig for å forestille oss en sosial gruppe, enten det er en klasse eller en kulturell kategori, uten å se dem for oss på et bestemt sted. I norsk bevissthet er folk med pakistansk bakgrunn på tilsvarende vis vel forvart på Grønland. På forbausende kort tid har det blitt opparbeidet som deres territorium. Selv om de aller fleste pakistanere i Norge bor andre steder, er dette blitt det pakistanske stedet. Mela brøt bevisst med dette mønsteret, og skapte på den måten en lett kreativ forvirring om hvor det pakistanske egentlig hører hjemme i norsk sammenheng.

Også sosialt foretok arrangørene noen grep som bidro til en relokalisering av det pakistanske i forhold til måten vi er vant til å forestille oss det på i Norge. På den høytidelige åpningsseremonien var Hans Majestet Kongen til stede i spissen for hele den norske politiske og kulturelle eliten. Her var Oslos ordfører Per Ditlev-Simonsen og den norske utenriksministeren Jan Petersen; her var justisminister Odd Einar Dørum og Arbeiderpartiets kommende leder Jens Stoltenberg. Fra pakistansk side deltok kulturminister S. K. Tressler sammen med ambassadøren, Mr. Shahbaz. Noen av disse dignitariene holdt taler ved åpningen. For å slippe inn på åpningsarrangementet måtte man ha en høytidelig innbydelse som måtte forevises ved inngangen. Allerede fra første stund ble det derfor skapt en helt annet slags ramme om møtet mellom det norske og det pakistanske enn hva vi er vant til. Det pakistanske ble helt konkret plassert inn i en ny ramme. Denne fysiske og sosiale relokaliseringen skapte ettertanke om hva det pakistanske representerer i Norge, og ikke minst hvor det hører hjemme.

For det tredje var programmet bevisst fokusert mot den borgerlige kunsten og mot et dannet og utdannet publikum. Dette var også en bevisst profilering og en av grunntankene helt fra starten av planleggingen. De folkelige og tradisjonelle innslagene var til stede, men alltid sammen med det mer elitepregede og intellektuelt utfordrende. Under de fleste forestillingene, medregnet de åpne arrangementene på Rådhusplassen, eksisterte det en tydelig middelklassepreget atmosfære. Hendelsen fikk derfor aldri et entydig folkelig preg av karneval slik vi er blitt vant til at de ’flerkulturelle’ festivalene gjerne har.

På den måten fungerte festivalen til å ’ommøblere’ og utfordre etablerte forestillinger om det pakistanske nærværet i Norge. Det var et forsøk på å etablere helt andre rammer for møtet mellom vertskultur og innvandrerkultur, minoritet og majoritet, slik at nye tolkninger og opplevelser av hverandre ble mulige. Det framkalte en positiv forbløffelse som vil kunne oppmuntre til en nytenkning om hva den pakistanske tilstedeværelsen i Norge kan tilføre oss…"